De fleste av oss har hørt om Burma, og vet at det er et lukket land med stor fattigdom og et undertrykkende regime. Men det kan være vanskelig å forestille seg hvordan det er å leve i dette landet. Ved hjelp av videoreportere som “Joshua” får man i dokumentaren Burma VJ et virkelighetsnært og unikt innblikk i munkeopprøret for to år siden, og deres kamp på liv og død.
Burma er som kjent et militærdiktatur med alvorlige menneskerettighetsbrudd på samvittigheten. Frykten for represalier blant befolkningen i landet er stor, så det er få som tør å heve stemmen og protestere mot myndighetene. Kollektiv avstraffelse er et vanlig fenomen; for eksempel kan skoler bli stengt hvis en elev eller lærer ytrer misnøye med myndighetene. Derfor er det sterkt beundringsverdig at buddhistmunkene i Burma for to år siden bestemte seg for å gjøre noe. De kunne ikke lenger akseptere at folket ble undertrykt. De høye bensinprisene som ble innført var dråpen som fikk begeret til å renne over, og landets befolkning strømmet ut på gatene for å støtte opp om protestmarsjene som munkene satte i gang. -
Burma VJ handler om de få burmesiske reporterne som forsøker å dokumentere disse begivenhetene og spre filmene til omverdenen. Med skjulte kamera risikerer de sin egen sikkerhetet for å dokumentere demonstrasjonene som foregår og myndighetenes inngripen. Burma VJ er en sterk film. Ikke bare fordi den viser videoreporternes heroiske innsats for ytringsfrihet, men fordi seerne blir tatt med så nært på begivenhetene at man kan leve seg inn i optimismen og standhaftigheten når protestene starter, samt frykten og dødsangsten når myndighetene bestemmer seg for å reagere.
Videoreporteren Joshua er i slutten av 20-årene, og befinner seg i Stavanger i forbindelse med åpningen av Burma VJ på Stavanger Kino. Han fortalte litt om filmen og om hvordan han endte opp som videoreporter i Burma.
Etter at Joshua var ferdig utdannet begynte han å jobbe som reporter i burmesisk media. Senere fikk han sparken for å ha dekket en sak som myndighetene hadde bestemt ikke skulle rapporteres til allmennheten. Det var da han begynte å jobbe som VJ for Democratic Voice of Burma., og kunne nå rapportere saker uten å måtte bry seg om sensuren. Han fikk opplæring i hvordan han skulle bruke kamera, og hvordan han ikke skulle bli oppdaget men Joshua ble likevel for ivrig og ble tatt. Selv om videokameraet ble tatt i fra ham, fikk han gå. For å hindre at myndighetene fulgte etter han og oppdaget de andre journalistene, flyktet han til Thailand. Derfra har han jobbet som koordinator for videoreporterne i Burma. Joshua redigerer opptakene som teamet gjør i Burma, og trener opp nye videoreportere. Målet er at teamet hans skal bli enda mer profesjonelt og uavhengig.
Han understreker viktigheten av denne filmen for å øke folks bevissthet om det som skjer i Burma. Når folk hører om Burma, sier han, synes de det kanskje er interessant i øyeblikket, men glemmer det senere. Men hvis folk får se noe med sine egne øyne, som de gjør i denne filmen, sitter de igjen med et sterkt inntrykk og får lyst til å engasjere seg for Burmasaken.
Til tross for at munkeprotestene ikke førte frem slik mange ønsket, mener Joshua at teamets innsats likevel var en suksess. Hans venner som sitter fengslet, er fremdeles sterke, for de vet at innsatsen deres var uvurderlig for at omverdenen kunne få innblikk i hva som skjedde under opprøret. I tillegg er myndighetene mye mer forsiktig når de ikke er sikre på om deres handlinger blir filmet eller ikke.
Joshua (c) Leif-Arne Aanestad
