Frem mot fortiden

I disse examenstider, og i og med at enkelte ikke har examen, ser jeg meg nødt til å ta i bruk mine få, og derved meget unike kreative hjerneceller på andre måter.

Mine meget unike kreative hjerneceller ble nemlig aktivisert ved gjennomgang av bilder fra en helt alminnelig søndags eftermiddag. Studer dette bildet nøye:

Allerede ved første øyekast kan bildet synes noe merkelig. En uerfaren fotograf ville kanskje bemerke at to av tre vesentlige objekter i dette bildet er vendt ”feil” vei. Dessverre vil den uerfarne fotografens argument mot bildets verdi falle dødt til jorden… Det er essensielt at et bilde må kunne studeres på flere plan, og det var nettopp det mine unike kreative hjerneceller minte meg på. For det første, trenger det ikke være ulogisk at to av tre objekter er vendt såkalt ”feil” vei. I hvertfall ikke hvis en vurderer dett bildet ut fra dets estetiske egenart. Likevel er det heller ikke estetikken som er det viktigste, vi skal nemlig dypere enn som så:

Tenk dere at rammen på huskestativet er en tidslinje. Stedet der den står representerer nåtiden. At den er statisk er av mindre betydning i dette henseendet, en skal da ikke legge seg opp i alt. Som i et speil, i en gåte heter det i 1. Kor 13,12, alt skal ikke enda forstås. For alt det vi vet, kan nåtiden faktisk være statisk. Uansett, for de med litt dypere innsikt vil de ganske snart se hvor jeg vil hen. For estetikkens og enkelthetens skyld gir vi disse tre objektene navnene Kvirinius, Ildhilda og Ragle. Ildhilda (objekt 2) ser vi befinner seg litt bak nåtiden, men det som er viktigst her er at hun ser fremover. Siden det er litt filosofisk og tidsmessig problematisk å si at hun ser fremover mot nåtiden, kan vi tolke det til at hun lever litt i fortiden, er (forhåpentligvis) på vei mot nåtiden og ser fremover til fremtiden. (Vi må regne med at hun er langsynt). Det er det maksimale vi kan trekke ut av objek.. jeg mener Ildhilda, på det nåværende tidspunkt. Ragle (objekt 3) er dog et mer interessant tilfelle. Hun er langt fremme, ja, så å si så langt fremme det er mulig å komme. Utvilsomt et idealistisk tilfelle. Om det er sunt å leve seg så til de grader langt inn i fremtiden, skal vi ikke avgjøre her. Vitenskapen er da ikke til for å dømme, men for å bevisstgjøre! La oss da heller vende lesebrillene mot det første objektet, som her ble det siste. Trygt plassert i nærmeste fortid, med sikker (og fysisk) visshet om hvor nåtiden befinner seg, skuer Kvirinius (objekt 1) bedagelig inn i fortiden, tilsynelatende ubemerket av at Ildhilda og Ragle fokuserer og nærmest panikkartet streber fremover i motsatt retning. Mens de to andre objektene i tillegg prøver å holde seg godt fast med begge hender der de allerede er, virker det som Kvirinius ikke engang ser behovet med å prøve å holde seg fast til hans nåværende standpunkt i livet. Er det grunnet hans mulige ønske om å bli revet med av nye tiders vinder? Eller er det fordi hans livsplattform allerede er så sterk at å karre seg fast er en unødvendighet? Det trengs ikke å spekuleres i her.

Å ha avsluttet her ville kanskje vært det estetiske riktige, men dog ikke pragmatisk sett. La oss se videre på bilde nr. 2, som avslører hvordan situasjonen er om 5 år.

Her ser vi tydelig at for Ildhilda, er situasjonen noget sørgelig. Fremdeles like bak nåtiden, fremdeles skuende fremover, altså på samme sted som sist. Med andre ord objekt 2 er like statisk som nåtiden. La oss hoppe til objekt 1, som også, men ikke like overraskende kanskje, også står på status quo. I det vi ser grunnen til at han ikke trengte å holde seg fast, berømmer vi hans standhaftighet. Muligens har han til og med også påvirket objekt 3. Ragle har, som vi ser, tatt den meste dramatiske vendingen i løpet av de siste 5 årene. Fra å være idealist, og fra å leve maksimalt inn i fremtiden, ser det ut som om hun er på retur. Og hvem vet om Ragle kommer til å stoppe? Får hun en bumerang-effekt som slenger henne rett tilbake til maksimal fortid? Det som er interessant, er at hun har snudd blikket motsatt vei, og ser entusiastisk bakover. Har hun forstått det samme som Kvirinius? Vil det faktum at et menneske ser inn i fortiden være sunt eller er det kun en behagelig døs som gjør at mennesket ikke enser fremtiden? Er det best å svinge langt fra fortid til fremtid og omvendt, enn å holde seg så nærme nåtiden som mulig og risikere stillstand?

Videre konklusjoner bør legges i lesernes egne hender, og i det vi ønsker våre 3 objekter, Kvirinius, Ildhilda og Ragle lykke til videre, beroliger vi våre mindre vitenskapelige venner at det er egentlig helt greit å se på bildene uten å gå i dybden.